Selvtillit på topp, selvfølelse på bunn

Selvtillit og selvfølelse er to helt forskjellige ting, men vi blander dem ofte sammen.

Jeg hadde alltid god selvtillit på jobb. Jeg var flink i det jeg gjorde, solgte bedre enn de fleste, hadde en innøvd tale, og kunne ta på meg den profesjonelle masken som gjorde at jeg fremstod trygg. Men så fort lunsjpausen kom og samtalen dreide seg over på hverdagslivet, ble jeg plutselig usikker.

Jeg kjente varmen stige i kinnene, hendene mine skalv, og jeg ble overbevist om at jeg ikke hadde noe interessant å si. Jeg følte meg mindre verdt. Ville ikke bli lagt merke til.

Det slo meg hvor stor kontrasten var. Hvordan jeg kunne være så trygg i en rolle der jeg visste hva som forventes, men samtidig føle meg usynlig og ubetydelig i de øyeblikkene hvor det ikke handlet om prestasjon, men bare om å være meg.

For det er nettopp det som skiller selvtillit fra selvfølelse.

Selvtillit er knyttet til det vi gjør – hvor gode vi er på noe, hvor mye vi mestrer, hvor vellykket vi fremstår. Selvfølelse, derimot, handler om hvordan vi ser på oss selv uavhengig av prestasjoner.

Om vi føler oss verdifulle, selv når vi ikke gjør noe som helst.

Jeg slet med lav selvfølelse gjennom hele barndommen, ungdomstiden og langt inn i voksenlivet. Til og med da jeg ble mamma, lå usikkerheten der og gnagde. Jeg var mer opptatt av hva andre måtte mene om hvordan jeg taklet mammarollen enn hvordan jeg faktisk hadde det.

Jeg gjorde alt jeg kunne for å være en «god nok» mamma, en «god nok» kollega, en «god nok» venn, men innerst inne følte jeg meg aldri helt nok, bare ved å være meg. Jeg gjorde alt for å spille rollene slik jeg tenkte at de jeg var sammen med der og da forventet av meg. 

Det var først etter en reise ned i kjelleren hvor jeg møtte veggen, at jeg forsto at noe måtte endres. Jeg var sikker på at det var totalbelastningen av to små barn og det å bo langt fra familien som slet meg ut.
Ser jeg tilbake , skjønner jeg at det var det at jeg aldri gjorde det jeg hadde behov for, men brukte all energien på å tilfredstille andres forventninger og det å sette på masker som "jeg klarer alt" "jeg har det bra" "klart jeg kan" og "neida, jeg trenger ikke hjelp" som var det som sørget for at jeg mistet helt gnisten.

Jeg ble en stund i kjelleren før jeg fant en liv-line. Og det var gjennom å ta tak i hvordan jeg behandlet meg selv – både mentalt og fysisk – at jeg begynte å bygge en ny grunnmur.

Jeg fant veien gjennom tre ting: kosthold, bevegelse og egentid. Ikke fordi det var en quick fix, men fordi det lærte meg å møte meg selv med omsorg, ikke kritikk. Å behandle kroppen min godt, ikke som en fiende.

Å respektere meg selv, ikke fordi jeg var god i noe, men fordi jeg var god nok – uansett.

For det slo meg: Barna mine var gode nok fra det øyeblikket de ble født. De trengte ikke prestere, de trengte ikke være noe annet enn seg selv for å være verdifulle. Og hvis jeg kunne se dem slik, hvorfor kunne jeg ikke se meg selv på samme måte? Hvorfor tror vi som voksne at vi må bevise noe for å være verdt noe?

I dag vet jeg at selvfølelse ikke kommer fra ytre suksess, men fra hvordan vi møter oss selv på innsiden. Det kommer fra hvordan vi velger å snakke til oss selv, hvordan vi tar vare på kroppen vår, hvordan vi gir oss selv rom til å være – ikke bare prestere.

Pilates-pust lærte meg å være til stede med meg selv uten å dømme. Tabata-trening ga meg en følelse av styrke som gikk langt utover det fysiske. Et balansert kosthold lærte meg å nære kroppen min fordi jeg fortjener det, ikke fordi jeg må endre den.

Jeg deler dette fordi jeg vet at jeg ikke er alene.

Kanskje du kjenner deg igjen? Kanskje du, som jeg, har trodd at det å være god til noe skal gi deg den tryggheten du savner. Kanskje du har jaget prestasjoner i håp om at de skulle fylle et tomrom.

Kanskje du har glemt at du var nok fra første sekund.

Så hva om du begynte å møte deg selv med mer respekt, mer omsorg, mer kjærlighet?

Hva om du behandlet deg selv som om du var verdifull, ikke på grunn av hva du gjør, men fordi du er?

For du er nok. Akkurat som du er.

Neste gang selvkritikken kommer - og du er på vei til å gjøre noe som går imot dine behov, for å tilfredstille andres forventninger -  stopp et sekund og spør deg selv

"Dersom jeg virkelig hadde elsket meg selv, hva ville jeg gjort?"

Og kommer selvkritikken snikende, si til deg selv:

"Jeg har lov til å være meg -Jeg gjør så godt jeg kan" 

<3