“Jeg skammer meg over kroppen min.”

En mamma skrev dette til meg nylig, og det knøt seg i magen sa jeg leste det.

Hun sa at hun blant annet gruer seg til foreldremøter. Ikke fordi hun er redd for hva de skal si om barnet og dets utvikling, men fordi hun føler seg så stor, så synlig, så feil!
Selv i en situasjon der absolutt ingenting handler om kropp - eller denne kvinnen i det hele tatt - En situasjon der foreldre og lærere skal utveksle informasjon om barnet.. Selv der sitter skammen om kroppen så langt fremme at det er nettopp det at hun må sette seg ned , i den kroppen hun har, som gjør at hun gruer seg.

Det gjør at jeg umiddelbart lurer på om hun noen sinne IKKE har hatet kroppen sin? Har hun alltid kjempet mot den? Har hun noensinne vært glad i den?
Jeg føler på meg at dette er en kvinne som kanskje hele livet har tenkt at kroppen hennes ikke er god nok.

Det er nemlig ofte slik. -Vi voksne kvinner som har en så stor skam ovenfor kroppen vår, bærer den skammen fra veldig tidlig av. Vi tok en gang til oss "sannheten" om at vi er "feil", "ikke god nok" "ikke petit nok" "ikke flat nok mage"... En eller annen kommentar , ga en eller annen følelse - som har vokst seg fast og blitt en "sannhet".

Tilbake til meldingen:

Hun skrev at hun er 50 kilo over det hun tenker hun “burde” veie – og ønsker inderlig å være fornøyd med kroppen sin.. Og jeg forstår den følelsen!

Jeg har kjent den følelsen i en kropp som var mindre enn nå.

Jeg har kjent den i prøverom. På stranden. På trening.

Jeg har kjent den når jeg var i “min beste form” – med 10 % fettprosent og fitnesskropp – og likevel følte meg helt fæl avkledd, like feil og aldri nok.

Jeg trodde virkelig at om bare kroppen veide xx kilo, målte xx i fett%, så skulle jeg bli fornøyd!
Men det viser seg at skam ikke forsvinner selv når kroppen forandrer seg. 

Skam forsvinner først når forholdet ditt til kroppen din forandrer seg.

Jeg trente, telte, pushet og målte. Jeg jobbet så hardt for å forbedre kroppen min – Jeg tenkte at jeg pushet grenser og satt høyere krav til meg selv; men i realiteten var jeg i full kamp! Mot egen kropp!

Jeg sa egentlig:

“Du er ikke bra nok. Jeg skal endre deg så jeg kan begynne å like deg.”

Det var skikkelig dritt å stå der med kroppen som målte og veide det jeg hadde drømt om – og hatet den mer enn noen sinne – Det tok tid.. MYE tid, før jeg skjønte det: 

Det finnes ingen vekt, størrelse eller fasong som gir deg kjærlighet og respekt for deg selv. Det er hvordan du behandler deg selv som bygger selvfølelse! Og der er det en liten balanse man skal finne ut av.
For å behandle seg selv bra , er ikke å la seg selv "gå" - Fortsette med fritert mat, sjokolade-overspising, sofasliting og "lytte til" at man er "for sliten" til å gjøre noe med det.

Men det er HELLER ikke å kreve for mye, for raskt - motivert av hat, skam eller urealistiske forventninger. 

Selvkjærlighet er ikke å “godta alt” – det er å begynne å samarbeide med kroppen din

 Å elske kroppen sin betyr ikke å gi opp. Det betyr å ta ansvar med omsorg.

 Ikke tvinge. Ikke straffe. Ikke sulte eller overse.

 Men velge det som gjør deg godt.

Fordi du fortjener det. Fordi kroppen din er din – ikke et prosjekt, men et hjem.

Så hva kan du gjøre – allerede i dag – for å bygge et nytt forhold til kroppen din?

 1.Kom ut av sirkler der du underspiser, overspiser, trener som straff eller for å kunne unne deg noe. 
Bestem deg for at du skal gi kroppen MÅLTIDER, der du spiser for næring, og er mett til neste måltid. Ikke hopp over frokost, spis bittelita til lunch, ta en snacks "for jeg har ikke spist i dag" og så ende med ulvesult og valg du ikke ønsket å ta fordi du ikke holder ut lenger.
Spis godt - og gi kroppen pause fra snacksing mellom måltidene. Prøv å være i bevegelse fordi kroppen trenger det og fortjener det - ikke for at den MÅ det for å få mat, eller for at du skal se på den uten å skamme deg.

2. Lag en liten avtale med deg selv: én liten ting om dagen som viser kroppen at du er på lag

 Fks 

• “Jeg skal drikke vann før kaffe i morgen tidlig.”

• “Jeg skal legge meg 30 minutter før.”

• “Jeg skal lage meg en middag med noe friskt og fargerikt i.”

  Små handlinger, gjort med kjærlighet - ikke store løfter du ikke holder, som ender med at du føler deg enda mer håpløs

  3. Ikke se deg i  helkropps-speilet for en dag – og legg merke til hvordan kroppen FØLES, ikke bare hvordan den ser ut.  Ikke vei deg - bare kjenn hvordan det er å bo i kroppen din. Hvordan er energien og styrken din nå ? Hva fortjener kroppen for å få mer energi, styrke og lekenhet?

4. Snakk til deg selv som du ville snakket til datteren din/bestevenninnen din... Ville du sagt til henne:

 “Du bør ikke gå i foreldremøtet før du har blitt tynnere”? "Du burde skamme deg" "Æsj , se på den kroppen!" 
Alt vi sier til oss selv (og her vet jeg at jeg kan høres helt alternativ og svevende ut, men ok) hører den lille jenta i deg, som en gang fikk vite at hun var feil. Du bekrefter det igjen og igjen.

Men nå ; Som voksen, kan du ta vare på henne og vise igjennom handlinger av respekt og kjærlighet at hun ER verdig din, og andres, omsorg. Alle er vi født gode nok! Alle er vi født verdige.

Du trenger ikke elske kroppen din hver dag for å begynne å behandle den med kjærlighet.

Det er som i ethvert forhold – kjærligheten vokser gjennom handlingene. Gjennom hvordan du møter deg selv. Gjennom hvordan du blir stående med deg selv – også på de dagene du helst ville gjemme deg.

Du trenger ikke vente til du veier mindre.

Du trenger ikke vente til du føler deg klar.

Du kan begynne i dag – med det du har, der du er, akkurat nå.

Kroppen din lengter ikke etter å bli mindre.

Den lengter etter å bli møtt med kjærlighet. - Og der vil et samarbeid skapes , som gir deg de resultatene, den energien og den gleden du ønsker å ha.