Så... hvordan får man energi?

Tenk at jeg nå nesten ikke husker hvordan det var... (innlegget er nr 2 i serien om energi)

Det å glede seg til at kvelden skulle komme og bare slenge seg ned på sofaen.

Å crave noe søtt, og gå runde etter runde i skuffen med alt det gode i…

Våkne til en alarm, med de tyngste øynene og en kropp som verker.

Tenk at det bare er noen få år mellom det å føle seg som en sekk med poteter, til hvor jeg er i dag.

Jeg våkner av meg selv, hver morgen, 10 minutter før alarmen. Klar for dagen. Jeg har lyst til å være i aktivitet hele tiden, eller finne på noe spennende.

Jeg ELSKER å lage mat! (Klyp meg i armen, det føles som å lyve, men det gjør jeg faktisk ikke!)

**Klarer jeg å gi deg oppskriften?**

Tja, dersom du har akkurat de samme forutsetningene, de samme mulighetene og velger den samme veien jeg gjorde, da kanskje…

Men sånn er det jo ikke.

Du er der du er, jeg er her jeg er.

Det eneste jeg kan gi deg er: **Håp** og **inspirasjon**.

Håp, ved å dele mørket jeg kom fra, og lyset jeg fant.

Inspirasjon, ved å dele valgene jeg har tatt – etter å ha søkt mange veier, feilet gang på gang, og til slutt funnet en måte å håndtere livet på som gir mening, mestring og livsgnist.

Tre ting jeg savnet… sårt.

Jeg merket ikke engang at livet begynte å føles meningsløst før jeg en dag stod der, helt apatisk, og stirret ut over vannet. Jeg tenkte at det kanskje ville være deilig om havet bare svelget meg og aldri spyttet meg ut igjen.

Si at du ikke kjenner deg igjen?

Jeg merket ikke at jeg savnet følelsen av å mestre før jeg knakk helt sammen da noen spurte meg: *"Hva liker du å gjøre egentlig?"* Jeg tenkte bare på alt jeg ikke fikk til.

Si at du ikke kjenner deg igjen?

Jeg merket ikke at livsgnisten var borte før jeg en kveld innså at jeg ikke kunne huske sist jeg lo.

Si at du ikke kjenner deg igjen!

**Jeg tror vi noen ganger må helt ned i bunnen av mørket før vi tar tak.** Vi blir så vant til å være i en tilværelse hvor vi bare eksisterer – ikke lever fullt ut. Vi aksepterer det. Scroller bort tiden, flykter fra følelsene.

Det må ofte en nesten-døden-opplevelse til før vi innser at vi bør LEVE og ikke bare eksistere…

For meg ble det så mye indre stress at jeg fikk reflux i hjertet. Den stressen fikk meg til å svime av – og det var sykt upraktisk med to små barn på 1,5 og 2,5 år som ikke akkurat var opptatt av sin egen sikkerhet. De trengte en mor som ikke besvimte i parken.

Så det ble lege, utredninger, og: *Jeg vant i lotto*.

Hjertespesialisten anbefalte PILATES – ikke piller. Han ville senke stresset mitt og få meg til å roe ned nervesystemet.

Hjemme var det bleier, søskenkrangling, søvnløse netter og en evig kamp om å nå bunnen av skittentøyskurven. Jeg trengte en pause. En mulighet til å virkelig puste.

**Kjenner du igjen følelsen av å puste gjennom et sugerør? Ikke få nok luft?**

Jeg får en knyting i brystet når jeg tenker på hvordan det var. Jeg var sikker på at jeg var syk – men nei, eller… jo, jeg hadde et hjerteproblem, men det var jo stresset.

Så der var jeg. Jeg trengte et øyeblikk hvor jeg kunne logge av tankekjøret, bråket, den korte pusten. Jeg trengte en pause mer enn jeg forstod da.

Og det var ikke før legen ba meg prøve pilates, at jeg skjønte hvor sårt jeg trengte å være til stede i nuet – ikke bare i hodet.

Har du prøvd å stå i en pilates-positur og tenke på hva du skal lage til middag? Jeg har, og kan melde om at det fungerer svært dårlig.

Du må følge med, puste dypt og i takt med bevegelsene. Du blir automatisk nødt til å være til stede.

Jeg vet ikke om pilates var noe jeg elsket – dette var meg og en gjeng på 70 pluss som trente på absolutt beginner level. Men jeg ble raskt avhengig av den timen med fred i tankene og en pust som faktisk fungerte.

Det åpnet øynene mine. Jeg innså hvor mye dette indre stresset hadde tatt fra meg – humør, energi, søvn, og helse!

Jeg var ikke klar da til å endre ALT på en gang. Det tok år før jeg begynte å interessere meg for kosthold, før jeg bestemte meg for å utdanne meg som personlig trener og online coach.

Det tok årevis før jeg fant et søvnmønster som fungerte.

Det tok ALT for lang tid før jeg løste hat-forholdet mitt til egen kropp.

Det er som om én ting løser seg, og så utløses en ny utfordring.

Når jeg ble glad i å trene, ble maten vanskelig. Når jeg ga opp styrketrening, ble jeg en som underspiste og bare var på sukkerkjøret igjen. Når jeg skulle av sukkeret, ble jeg for rigid. Er det INGEN ende her?

Det er så lett å gi opp.

Jeg "er" en som må ha kontroll – og har jeg ikke kontroll, svelger jeg følelsene, trener dem bort, sulter dem bort eller spiser dem bort.

Jeg "er" en som ikke er glad i meg selv.

Jeg "er" sjenert.

Eller er det mulig å endre ALT hvis du klarer å stå i følelsene?

Noen ganger lurer jeg på om jeg har blitt altfor åpen, sårbar og… opptatt av følelser.

Men så vet jeg at livet mitt endret seg i det øyeblikket jeg stod lenge nok i den smertefulle følelsen av å slippe all kontroll.

Det tok mange forsøk. Bare tanken på å slippe kontroll gjorde fysisk vondt.

Å slutte å telle kalorier, spise når jeg er sulten, trene for kroppens energi – ikke for å endre dens form – og gråte i stedet for å svelge følelsene.

Det er lett å skrive de ordene. Men **fy fader** så hardt det var å utføre.

Jeg trengte alle rundt meg. Jeg trengte virkelig ALLE rundt meg.

Og da måtte jeg innrømme for meg selv – og for dem – at jeg ikke hadde kontroll. (Det er ikke det enkleste for en som mer enn noe annet er opptatt av å ha nettopp… kontroll.)

**Livet mitt endret seg da jeg innså at det ikke er noe galt med meg eller min kropp, men:**
- med all maten som ikke lenger er mat, men billig, avhengighetsskapende søppel
- alle bildene av folk med kropper som kun finnes på Instagram, som sier "du er feil"
- et samfunn som handler om likes, se og bli sett,
- kommentarer i barndommen, en eks sin kommentar eller venninner som konkurrerte om å passe i den minste buksa.

Det handler om at hodet alltid fortsetter i baner det er vant til. Men du kan endre banene – hvis du virkelig ønsker det. Hvis du tør å kjenne etter, lenge nok. Å stå i smerten.

Det handler om å bestemme seg for å **hit**, men ikke lenger.

Jeg startet kanskje med pilates sammen med 70-åringer, men det var bare det første musesteget i riktig retning. Jeg har tatt 4 skritt frem og ett elefant-steg tilbake. Jeg har trodd at jeg har hatt balanse i mat, trening og restitusjon mange ganger, men hver gang det skar seg, var jeg tilbake i sekken med poteter.

Men en dag, for over 4 år siden, sa sekken med poteter:

**"Jeg vil ikke se tilbake på et liv levd på sofaen, full av selvforakt, Netflix og en mage full av sjokolade som jeg ble kvalm av. Jeg vil leve livet. Jeg vil elske livet. Jeg vil sprudle. Jeg vil ha gnist. Klar for neste utfordring."**

Og det var helt tilfeldig at jeg da meldte meg på HIIT i parken, ble glad i det, fulgte det et år før jeg ble bedt om å vikariere, og endte med å streame treningene til venninner i Norge.

Jeg fant MIN greie. Den treningsformen som jeg gledet meg til å gjøre – som jeg mestret, som ga meg energi, boost og glede.

Jeg ville gi dette til ALLE. 

Plutselig hadde hobbyen min 1400 følgere, og jeg begynte å forstå at dette var viktig for flere enn bare meg. At det traff. At de ble like motiverte som meg!

Jeg trengte dere, og dere trengte meg.

Kanskje er disse timene også det som gir DEG motivasjon - Eller kanskje du er av typen fjelltur, langrenn? Dans? Pilates? Yoga?

Finn din greie - finn det stedet der du kan LEKE, slippe deg fri og glede deg til aktiviteten. Ikke press deg inn i noe du ikke liker!

Sett av 40 min to ganger i uka til deg selv - ALLTID! Du fortjener det - 

LeK

På nettsiden min har jeg både nybegynner "soft start" timer, styrke og cardio : 
tanken er at alle skal kunne trene alt de trenger av styrke og utholdenhet i uka , sammen med meg. Vil du inn og kikke , er det 7 dager gratis prøvetid, helt uten binding.