Jeg vil ikke akseptere det!

Anerkjennelse vs. Aksept: Når livet føles tungt

Hei alle samman <3

Først og fremst – tusen takk for dette fantastiske fellesskapet! Det betyr så mye å ha en trygg plass hvor vi kan dele og støtte hverandre, og jeg blir rørt av å se hvor flinke dere er til å heie på og løfte hverandre opp i månedens challenge, og hvordan jeg aldri rekker svare på ting her inne før minst én av dere har vært på saken. Fortsett med det, dere er helt magiske!

Så tenkte jeg dele noe personlig med dere, som jeg håper kan bety noe for de av dere som kan kjenne seg igjen.

Jeg hadde en coaching-samtale for et par dager siden som virkelig traff meg, og jeg har lyst til å by litt på hva vi snakket om.

De siste dagene har vært litt tunge mentalt. Jeg har hatt et par netter uten søvn (som ikke skyltes valp), fylt med angst og tanker som bare vokste og vokste. Noen av dere vet kanskje hva jeg snakker om – når hodet ikke lar deg være i fred, og frykten bare får mer plass jo mer du prøver å vri deg i sengen og stoppe tankekjøret.

For meg handler det om noe veldig spesifikt som nok ikke er så enkelt å relatere til – teorier rundt ranet vi opplevde. Selv om det ikke er noe som er bekreftet, starter en frykt i meg som nesten føles eksistensiell.

Selv om akkurat denne situasjonen er spesiell for meg, kan den følelsen av å miste kontrollen over tankene sine, av å bli overveldet av noe som føles altfor stort… mange kjenne seg igjen i. Enten det er nyhetsbildet, økonomi, helse eller forhold man vil ut av..

Det coachen sa her om dagen gjorde alt så mye enklere.

Vi snakket mye om hvordan jeg kunne håndtere denne følelsen. Coachen min sa noe som satt seg i meg: For både han og jeg jobber mye med å lære bort AKSEPT. Man kan ofte lande raskt ved å finne nettopp aksept - for det man kan, og det man ikke kan endre. Ved å sortere.. Men det fungerer absolutt ikke i det jeg står i emosjonelt nå.

Han sa:

«Jeg vil ikke at du skal prøve å akseptere dette. For noen ting er for urettferdig og vondt å akseptere. Aksept kan faktisk gjøre vondt verre når smerten er for stor. Men jeg vil at du skal prøve å bare anerkjenne i stedet.»

Han forklarte forskjellen mellom aksept og anerkjennelse på en måte jeg aldri har tenkt på før.

Aksept sier: Dette er slik det er, og det må jeg være OK med.

Men hvordan kan du akseptere noe som river deg i stykker? Det føles nesten umenneskelig å skulle prøve.

Anerkjennelse sier derimot: Dette er vanskelig akkurat nå, og det er helt greit.

Han ba meg lukke øynene, puste dypt og kjenne etter. Hva følte jeg i brystet? Hva føltes så tungt? Og i stedet for å prøve å skyve det bort, eller analysere det, skulle jeg bare si:

«Jeg ser deg, følelse. Jeg kjenner deg, i brystet. Jeg prøver ikke å overse deg, men jeg prøver heller ikke å la deg ta helt over. Jeg anerkjenner deg.»

Når jeg satt der, helt til stede med følelsen, begynte tårene å renne. Og coachen spurte meg:

«Hva tror du den følelsen trenger? Hva prøver den å si til deg?»

Jeg syntes det hørtes helt sprøtt ut. Men etter litt (ok, mye) motstand, gikk jeg med på å prøve. Jeg lyttet til følelsen. Jeg prøvde å finne ord for den. Og jo mer jeg gjorde det, jo lettere ble den. Den ville bare bli sett. Anerkjent. Snakket om. Og etter hvert gikk den fra å føles som en stor stein til en liten grusstein.

Den siste grusen forsvant helt da jeg delte alt med mannen min samme kveld. Det betyr ikke at det ikke kan vende tilbake - men at jeg har fått nok et fint verktøy i den etterhvert ganske så imponerende selvutviklings-verktøykassa mi.

Det jeg lærte, er at det er ikke alt vi klarer akseptere enda.

Noen ting er for store, for vonde, for kompliserte.

 • Kanskje lever du med kronisk sykdom eller smerter.

 • Kanskje har du mistet noen du elsker.

 • Kanskje føler du deg fanget i frykt eller angst.

Når aksept føles umulig, kan anerkjennelse være et sted å starte. Bare å sette seg ned, lukke øynene, kjenne etter hva som skjer inni deg og si: «Jeg ser deg, følelse. Jeg hører deg.» Du trenger ikke fikse det. Du trenger ikke forstå det. Bare anerkjenn det.

Hvis dette resonnerer med deg, prøv det. Hvis det ikke gjør det, er det også helt greit. Men jeg vil bare minne deg på at det er lov å kjenne etter. Det er lov å la følelsene være der, uten å skyve dem bort, uten å rømme fra dem. Og noen ganger kan det faktisk være nok.

Ønsker dere en nydelig helg. Takk for at jeg får dele dette med dere. Dere betyr mer enn dere aner.