Jeg er så sliten...

Jeg klarer ikke tenke på å "endre livet"
Men tanken på at livet aldri blir annerledes - er vondere.

Jeg er så sliten.. Jeg vet at jeg bør sove bedre, spise bedre, trene..  jeg orker ikke engang tanken.

Men tanken på at jeg skal fortsette å våkne så tung i kroppen hver morgen, er uutholdelig. Jeg vet at jeg ikke kan fortsette med dette kostholdet - Og kroppen blir ikke yngre!

Jeg er så sliten, kampen om klokka, kampen om å rekke alt. Alle rollene jeg har. Mor, kollega, kone, venninne, alle avtaler..  Jeg rekker ikke tenke på meg selv!

Men tanken på å ikke noensinne få inn den rutinen der jeg kan få et pusterom, en time for meg her og der - lande i kropp og sinn.. Den får det til å knyte seg i magen!

Kjenner du deg igjen? 
Jeg får lyst til å gi deg, og den jeg var da jeg tenkte akkurat disse tankene, en god varm klem. Og et spark bak, som gjør at det suser litt motivasjon fra foten min inn til hjernen din.

BOOM! 

What you don't change,

You choose

Jo - det ér sånn.

Og den sirkelen du er i , endrer seg ikke av seg selv.

Jeg lå på sofaen, 3 måneder inn i anti-depressiva kuren min med nok en full Ferrer Rocher familiepakke i magen, i stedet for middag. Tårene rant sakte nedover kinnene mine , i smerten fra vissheten om at jeg nok en gang hadde vært sint rundt leggetid. Nok en gang serverte jeg mat med TV på. Nok en gang hadde jeg bare gledet meg til å få unger lagt, så jeg kunne slenge meg ned og drukne tanker og følelser i sjokolade og Sosiale Medier. 

For hundrede gang startet tanker som at "Er dette livet?"  "Er jeg verdens kjipeste person" "Når lo jeg egentlig sist" å gå på repeat. 

Jeg reiste meg , gikk bort til brød-skuffen, fant noen sjokoladekjeks. Jeg stod og så på de litt, og tenkte for aller første gang.   "Dere er skyldige. Dere er dritt for meg!!"   Men... spiste de likevel.. 

Jeg pusset tennene imens jeg så apatisk på meg selv i speilet. 
For et trist syn. Stakkars mannen min.. endte han med DETTE?

Tiden går.. hvem vet om det er uker eller måneder - men jeg ser etter noe annet. Jeg scanner liksom rommet etter de med mest energi. De som ser glade ut. De som ler, og finner på masse. 
Hva gjør de?
Har de noe i felles?

Jeg stirrer oftere og oftere på de samme to;  Abby - en britisk tidligere profesjonell danser og for tiden Pilates instruktør og Sylvia.. en blond spretten liten sak fra Island som elsker trening og å gi klemmer til trær.

De irriterer meg. GRENSELØST:

positive, sprudlende, nesten hoppende. Fulle av energi og påfunn. Blir med på alt.. 

Jeg tenker at det der... det er ulykkelige damer med ::glitter:masker:: på. Ikke sjans. 
Jeg skal avsløre de... De er sikkert MINST like ulykkelige som meg

I min plan om å avsløre hvilke falske og ulykkelige kvinner de må være, kom jeg tettere innpå : Og ble invitert på alle mulige aktiviteter jeg ikke orket tanken på å bli med på. Ville jeg løpe Søndag morgen? Ville jeg trene på senteret nede i gata? Ville jeg bli med å SUP boarde? Gå milevis i fjellet?

Nei! Absolutt ikke. Jeg tror jeg går for "amputer en tå" heller, takk!

Men ja..  en eller annen gang takket jeg endelig "JA" av ren skam...  Jeg kunne ikke fordra å være hun negative, slitne som aldri ble med. Så mitt første "Ja" havnet helt tilfeldig på :

En time med danse-trening med Abby. 

Grøss...

Inn I studio kom jeg meg, i alle fall, selv med den minste motivasjon i verden. Og ble møtt av et rom FYLT til randen av like energiske og glade mennesker som Abby selv! 

FINNES DET FLER???

Jeg var den eneste som ikke lo og smilte seg gjennom timen! Og der.. der fikk jeg en av livets største slag i magen. 

Er det ikke de andre som later som? Er det virkelig bare jeg som har det så trist og mørkt innvendig?

Finnes det håp for meg også? KAN jeg bli sprudlende? Eller ER jeg .. tam?

Er dette alt? Jeg, på antidepressiva.. som er happy med å grine bare én gang om dagen, i stedet for hele dagen , er dette alt jeg har? 

Mangler jeg en gnist?

Det kunne gått begge veier. Det kunne blitt til at jeg trakk meg unna, gikk inn i hiet - og ble der. Jeg kunne begravd meg i den vonde skammen, gjemt meg bort. Råtnet.

Jeg kunne sammenlignet meg videre, listet opp grunner til at jeg ikke kunne ha det bedre, og dyrke selvmedlidenheten, slik jeg har gjort med så mye før.

Men: Alle har vi noen sår i sjela fra fortiden, som innimellom kommer til nytte... Mitt sår var at jeg lot en angst inni meg gro så sterk at jeg ble sittende inne alene med sterk sosial-angst i mange år etter at min far tok livet sitt.

Jeg orket ikke å stå med alle som ikke tålte stå i min smerte.

Jeg orket ikke si "jeg har det bra" for å skåne dem
Jeg orket ikke late som at jeg ikke så at de gikk over veien for å slippe gå forbi meg

Så jeg ble mer og mer alene, redd for mer, for alt, for alle. Det skjedde så gradvis, så stille.. Jeg merket det ikke før jeg satt så dypt i det at..  Det er en annen historie.

Typisk meg. Beklager

Så dypt at jeg i alle fall IKKE skal tillate meg selv å trekke meg så langt inn i meg selv igjen.

Dette såret kom til nytte, jeg husket det. Jeg brukte det: 

Jeg går inn enda tettere på de som jeg blir litt irriterte på; for jeg innser at bak irritasjonen, ligger frustrasjonen og sjalusien og gjemmer seg. Jeg vil være sånn. 

Jeg vil også være sprudlende - men får det ikke til! Disse damene : Hva gjør de? Hvordan lever de? Hva kan jeg lære, integrere i eget liv?

Jeg begynte takke JA, ja til timer i parken, turer langs vannet og frokoster på cafe. De bestilte grov skive med egg: jeg kopierte. 

Jeg begynte å identifisere meg med "En som trener" , "En som er aktiv" men mest av alt : "En som et par ganger i uka gjør noe godt for seg SELV" 

Du kan ikke tenke på hverken bleier eller middags-rush i det du står i en planke og puster for livet. Du kan ikke gå hjem og syntes synd på deg selv etter en deilig latter med nye venninner og en kopp kaffe. Du kan ikke kjenne på et evig stress der du valser langs vannet og lytter til sprudlende kvinners historier. 

Litt etter litt
Drypp for drypp 

Ved å ta litt tid for meg selv, til å reparere meg selv, til å pleie min kropp og mitt sinn; Har jeg kommet hit!

Hit hvor jeg har prøvd og feilet nok ganger til å ikke lenger være redd for å prøve nye ting.
Hit hvor jeg er het innforstått med at livet kommer med bølger av gode og vonde tider - Det handler ikke som å alltid være glad, alltid ha det bra. Det handler om å vokse, akseptere og tørre å føle.

De siste tre årene har jeg skutt i været med energi og virkelig funnet en livsstil som funker for meg - og plutselig er jeg noen andres Abby/Sylvia!
Den rollen er jeg skikkelig stolt over å ha fått - og jeg tar den ydmykt imot.

Etter at jeg selv har brukt de siste årene på å finne en livsstil som passer meg, mine tre barn, min arbeidsomme mann og vår livsstil, vet jeg at TID; ENERGI OG SAMARBEID er tre nøkler inn i skattekammeret. 

Det har tatt tid for oss å lande i en livsstil vi koser oss i. Vi har tatt inn en og en vane, og stablet dem oppå hverandre. 

Innimellom raser alt, og du stabler på nytt : Men vi fortsetter.

For ingen av oss vil tilbake i sirkler av lav energi, ingen gnist og masse skam.

Her inne skal jeg gjøre alt jeg kan for å hjelpe deg med å finne tiden, finne energien : Og øke samarbeidet hjemme.. Men : Det er DU som må stille opp. Stille opp for deg selv, for livet, for gnisten og overskuddet.

Vi skrives snart.. 

Hva jeg gjør nå, og hva jeg tilbyr kan du lese mer om her inne på nettsiden! Den er "brand new" og jeg sitter dag og natt med den, for å sørge for at brukeropplevelsen blir best mulig.

Ønsket mitt er å gi treningsglede, hjemmefra - og vise at man kan bygge styrke og utholdenhet fra stuegulvet.

Denne treningen er den eneste jeg har drevet med de siste 3 årene, og jeg er sterkere og mer utholden enn noen sinne.  Og kanskje aller viktigst- jeg blir like glad etter hver eneste økt.

Tenk at jeg får lov til å dele denne gleden med så mange andre kvinner. Klyper meg i armen...